Den norske kongesagaen nevner legenden om Hallvard.
På 1000-tallets Norge ble kristendommen innført, og med den tanken om kjetteri og hedendom.
Rundt 1020 bodde det i Lier en høvding ved navn Vebjørn sammen med sin hustru Torgny, en nær slektning av Olav den Hellige, som da holdt på med å innføre kristendommen i landet.
Torgny hadde en hunnkatt som fra tid til annen fikk trefargede unger. Disse var det stas med, og hun forærte dem til slekt og venner. En sendte hun til kongens datter i Trondheim.
Både hun og sønnen Hallvard holdt av kattene og stelte dem på beste vis. Dette tålte ikke Vebjørn, og da han en dag kom inn og fikk se kona kjæle med kattene mens sønnen stod og så på, mistet han besinnelsen og beskyldte Torgny for å dyrke disse kattene for Frøyas skyld.
Dermed rev han til seg kattene og kastet dem levende i flammene.
Hendelsen gjorde et dypt inntrykk på Hallvard, som da besluttet å vie sitt liv til å beskytte de vergeløse.
Dette kostet ham livet i 1043 da han ville verge en trelljente mot overgrep. Som hevn bandt voldsmennene en kvernstein rundt halsen på Hallvard og senket ham i fjorden.
Senere er han blitt erklært som helgen, og er blitt den høye beskytter for Oslo by.
Historien om kattene er har muligens bidratt til at Norge senere unngikk de katteforfølgelsene en kjenner fra resten av middelalderens Europa, og som er årsaken til at det nesten ikke finnes naturlig helt ensfargede svarte katter igjen.
